onsdag 30. november 2011

Tvinger de vonde tankene vekk..

Idag har jeg virkelig trengt en liten pause fra mitt eget hode.. Og mens jeg var en liten tur i byen, gikk det opp for meg at min fantastiske sønn har bursdag om bare 15 dager! Så jeg har satt på ebay og koset meg litt med bursdagsplanlegging. <3
Har for lenge siden bestemt meg for hva slags kaker jeg skal ha til gullgutten, det blir jo bløtkake, gulrotkake og sjokoladekake :)

Fant også noen helt nydelige dekorasjons"kit" til kakene! :)

Bløtkaka har jeg planer om å fylle med jordbærkrem og kanskje noe med sjokolade i lag nr to? Har ikke tenkt sånn vanlig jordbærkrem, men prøve på jotrdbærfromasj e.l.. Også vil jeg ha et spiselig bilde på toppen med mikke mus og gjengen..

Sjokoladekaka blir nok pyntet til en traktorkake(supert med sånne dekorasjonskit altså): I kit'et får jeg med traktor, gjerdene og trærne.

Gulrotkaka blir nok da pyntet som en brannbilkake..:) Ville egentlig ha det kit'et det er bilde av under, men de sendte jo ikke til Norge, så da ble det det øverste kit'et istedet. Velger å tro at det blir en ganske fornøyd liten gutt i huset her <3



























- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 

Bah.. skrev dette før jeg fikk se klokka og dro for å hente Joachim. Hadde håpet jeg kunne skyve vekk alt det vonde for idag, men den gleden skulle jeg ikke få.. Klokka er ti på fem, og det eneste jeg føler for nå er å legge meg.. men blir noen timer til før jeg kryper i seng.


tirsdag 29. november 2011

Tanker og følelser jeg ikke vil ha!...

Har gått et par runder rundt meg selv og lurt på om jeg skal skrive dette innlegget eller ikke..

Og som dere skjønner så har jeg jo kommet til å skrive det. Grunnen til dette er fordi jeg har bestemt meg for å være så åpen som mulig, også om de vanskelige følelsene og ikke bare de som er ”akseptert”..
Det kan nok også være godt for andre i min situasjon og lese at det faktisk er vanlig å ha slike følelser. I tillegg tror jeg at det vil hjelpe meg, at jeg er åpen om det som er vanskelig så jeg må akseptere dette selv og ikke bare undertrykke de.
 Jeg tror det vil være lettere å ”komme over” alt dette hvis jeg prøver å godta at det er sånn mine tanker er nå.

Jeg så et nydelig bilde av ei venninne som er gravid i går, men jeg klarte ikke å se lenger enn et par sekunder. Jeg skulle også sittet sånn! Det er så vondt, og sårt! Hvorfor måtte min lille jente bli tatt vekk fra meg sånn???!! Hvorfor MEG??..
Også blir jeg så sinna på meg selv og lei meg. For, hva slags menneske er det som ikke klarer å se på ei gravid venninne. Hva slags menneske er det som tenker : ”hvorfor får hun når jeg ikke får det?”..  Hva slags menneske er jeg?? Hvordan kan jeg tenke sånne tanker mot ei jeg er så glad i?? Jeg ønsker og unner henne alt godt i verden! Så hvorfor må jeg tenke disse tankene da??
Jeg er så misunnelig og sjalu, og det er så fryktelig vondt! Også blir jeg så sint på meg selv fordi jeg tenker sånne tanker. Og jeg blir lei meg.. Alt kommer så samtidig, skulle ønske jeg heller kunne ta en følelse om gangen og ikke alle på en gang..

Jeg klarer ikke å få uttrykt nok hvor vondt det er å tenke så vonde tanker når det gjelder ei jeg er så glad i!..
I begynnelsen gjorde det meg ingenting, jeg var bare glad til! Jeg hadde også en veldig trang til å egentlig måtte ”passe på” og gjøre alt jeg kan for at det skulle gå bra. Og de tankene der kom nok av av angsten ”hvis jeg tenker det, kan det skje” (og den angsten igjen kommer nok av at jeg har hatt en ekkel følelse dette svangerskapet, men har jo bare tolket det dit hen at jeg vet hva det vil si å ha barn, jeg vet hvor stort det er, pluss at det er ganske vanlig at gravide har masse bekymringer). Jeg har jo aldri tenkt at noen andre skal miste sitt barn, men jeg tenker jo hele tiden hvorfor meg?? Hvorfor skulle jeg miste mitt barn og ikke andre?..

Er masse andre tanker som også sakte men sikkert smyger seg inn i hodet mitt. En av de siste og desidert vondeste er: ”Jeg klarte ikke å holde liv i barnet mitt” Hvilken plass har jeg rett på her i verden når jeg ikke klarte å få min datter til verden i live.. Joachim skulle hatt en lillesøster han kunne kost med og alt sånn, men siden jeg ”sviktet” har han ikke det. Johan skulle hatt en datter og etter all sannsynlighet bestilt time hos dr. klem… Men igjen, siden jeg sviktet…
All logikk i verden viker rett og slett unna for alle følelsene..
Jeg vet jo jeg har gjort alt i min makt for at min datter skulle få den beste starten på livet som hun kunne få, og allikevel sitter jeg med følelsen av at det er min feil. For det var jo mitt ansvar..



mandag 28. november 2011

Sliten..

Sliten.. Fryktelig sliten.
Føler vi har folk rundt oss som hele tiden presser oss tilbake i hverdagen på en måte. misforstå meg rett, det er veldig godt når folk inviterer oss med på ting osv, men det er ikke godt når vi MÅ gjøre ting for andre. Når vi MÅ holde andre tilfreds på en måte. Og akkurat nå har vi ikke noe annet valg, vi MÅ.

Ryddet store deler av kjellerstua tidligere idag, jeg hadde jo ikke trengt å gjøre mer enn å rydde plass men hvorfor ikke gjøre det ordentlig med en gang. i tillegg fikk jeg jo tankene over på noe annet et stakkars øyeblikk..
Jeg gleder meg til alt dette presset vi opplever nå er ferdig, da kommer vi til å ta en god pause fra alle som ikke lar oss ta ting i vårt tempo! Vi må få lov til å sørge, vi trenger å ta ting i vårt tempo, vi har faktisk mistet et barn! Mennesker som er foreldre selv burde skjønne hvor sårt og vondt det er! å miste et barn er like vondt om barnet fikk leve i 15 år, 2 år, 1 mnd eller kun fikk være i mammas mage!

Jeg føler egentlig at folk flest godtar at jeg sørger fortsatt, men jeg føler at folks oppfatning er ganske annerledes når det kommer til hva som er "godtatt" for Johan.. Jeg mener han har like mye rett til å sørge som meg, han har mistet sin datter han å! Det er jo like vondt for han som for meg.
Off nei, jeg gleder meg til pausen vi skal ha fra alle som ikke klarer å akseptere at vi er i en sorgprosess som kommer til å ta tid.

Alle foreldre/graivde; tenk deg at barnet ditt plutselig dør. Det er en sinnsykt vond tanke, ikke sant? Det er så vondt at det blir nærmest umulig å tenke på det, en rømmer vekk fra tanken og vil ikke tenke på det. Vi kan ikke rømme vekk fra disse tankene, døgnet rundt sirkulerer disse vonde tankene vi skulle ønske bare var et langt mareritt..

"kopier denne hvis du er stolt mamma"....

Har sett denne på facebook en stund nå, og mens jeg gikk gravid ville jeg ikke kopiere den, for jeg ville jo ha med babyen i magen, så jeg tenkte å vente til vi fikk se hvem mageboeren min var... Nå syns jeg det er vondt igjen, for.. jeg kan jo ikke la vær å ta med Nora Sofie. Hun er jo mitt barn og min stolthet på lik linje som Joachim!
Så jeg velger å legge denne ut her istedet. Jeg vil ikke prakke på folk min sorg, og det er det jeg føler at jeg gjør på facebook. Det er mye lettere for folk å velge om de vil gå inn på bloggen min å lese, men når jeg skriver status på facebook, så er det ikke like lett for folk å bare velge å ikke lese. Og gjerne har en jo lest statusen før en i det hele tatt har tenkt seg om.



Så ja, jeg legger det ut her istedet for. Jeg nekter å la vær å ta med Nora Sofie, men forstår andre som kanskje syns det er vanskelig å takle. Hadde ikke lyst til å ta med dødsdatoen på Nora Sofie egentlig, men tror det er fordi jeg ikke har lyst til å innse at min lille gulljente faktisk er død. å bruke ordet død i samme setning som Nora Sofie river så i hjertet mitt at jeg nesten lurer på hvordan det greier å fortsette å slå. Så jeg valgte å gjøre det(selv om jeg egentlig ikke hadde trengt det) for å kunne fortere komme til en aksept av det. Å si at jeg er en englemamma er ikke like hjerterått som å si at min datter døde i magen. 




Mine to nydelige stoltheter:


Navn: Joachim
Beregnet termin: 13.12.2009
Fødselsdato: 15.12.2009
Klokken: 15.28
Fødsel: 50 timer
Smertelindring: Lystgass og epidural
Vekt: 4534 g.
Lengde: 54.cm





Navn: Nora Sofie
Beregnet termin: 11.12.2011
Fødselsdato: 11.11.2011
død: 09.11.2011
Klokken: 15.42
Fødsel: 40 timer
Smertelindring: Lystgass, morfin, epidural, narkose
Vekt: 3785 g.
lengde: 52cm.






søndag 27. november 2011

Adventstid..

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg har null julestemning.
Hadde det ikke vært for gullgutten vår hadde jeg nok for første gang gitt blaffen i å pynte til jul.

Jeg har ikke lyst til å pynte til jul, henge opp julegardiner, sette frem nisser og engler overalt, julelys, røde duker osv.
Julegardinene skulle jeg etter planen hengt opp for noen dager siden, jeg skulle også allerede laget en del av julekakene som kan fryses..
Det var planen jeg la når jeg gikk gravid for at alt skulle være klart til gulljenta vår kom..

Jeg har alltid vært utrolig glad i julen, jeg har hatt tonnevis med julestemning og rett og slett vært som et barn.
I år har jeg allerede kjent på julestemningen for noen uker siden, men nå er den helt borte. Og ikke aner jeg om jeg får den tilbake heller.
Heldigvis for sønnen vår sier jeg! For han skal jo få den gode julestemningen som jeg mener alle barn har rett på!
Han skal få den gode ventetiden med masse julepynt, julesanger osv.
Det er så ekstra sårt og vondt når jeg alltid har vært så glad i jula!
Jula har liksom vært min tid, men i år vet jeg ikke om det kommer til å bli noe jul i hjertet mitt.
Ordentlig jul med kaker, pynt osv blir det uansett, for det skal sønnen min få uavhengig om hjertet mitt blør og ikke føler for noe jul.
Jeg lurer på om jeg noen gang vil få tilbake julestemningen, om jeg kommer til å få tilbake gleden over jula..

Det er vondt!  Har hengt opp julegardinene og satt på julemusikk, og det gjør vondt!
Tårene bare spratt ut når ”romjulsdrøm” og ”en stjerne skinner i natt” kom..
Vår lille jente får ikke gått julebukk til et bestemorhjem og med storebror som passer på.
Jeg har alltid hatt ”en stjerne skinner i natt” som en av de julesangen jeg synes er absolutt finest,
men i år er den fryktelig vond. Teksten syns jeg er så vond i år..
Det er vondt å pynte til jul, for jula blir overhode ikke sånn som den skulle bli.
Jula blir ikke sånn vi har forestilt oss at den skal bli i 8 mnd…
Vi skulle jo feiret jula som en familie på fire i år, ikke en familie på tre.

Det var godt å være helt alene og pusle med julepynting osv.
Det var godt å bare kunne la tårene renne mens julemusikken kom ut av høytalerne mens jeg hang opp gardiner og fant frem pynten.
Det var godt å kunne grine så mye jeg maktet uten å måtte ta hensyn til noen andre.
Den pyntingen jeg har gjort i dag skulle jeg jo egentlig gjort høygravid, og i dag,
2 uker igjen til termin, har jeg gjort det med ”liten” mage, ingen bekkenløsning og ingen Nora Sofie.


lørdag 26. november 2011

Orker ikke, gidder ikke....

Skulle ønske jeg kunne vært litt mer stabil i denne sorgprossesen.. Føler meg grei i form i det ene øyeblikket, og så er alt galt og jeg har bare lyst til å hylgrine i det neste øyeblikket.

Alt er så feil her. Alt er faktisk helt feil! Men det er ingen som kan gjøre noe som helst med det, og det vil alltid være feil tenker jeg. 

Jeg sier hele tiden at jeg skulle levd som en tobarnsmamma nå, og det er jo i og for seg litt rart siden termindatoen ikke er før 11.12. jeg skulle egentlig vært høygravid, hatt dårlig søvn, lurt på om jeg kom til å begynne på termin med rier denne gangen å, slitt med bekkenløsning osv. Men magen er borte, bekkenløsningen er borte. Slapp heldigvis melkespreng pga melkestopptbl. de gav meg, men de stoppa jo ikke hele greia. Alle symptomene på graviditet er borte, alle plagene er borte, Nora Sofie er borte…. <’3

Jeg sier at jeg skulle levd som en tobarnsmamma nå, fordi jeg har født! Jeg har født og måtte gå tomhendt hjem. Jeg skulle hatt et hektisk liv nå, jeg forberedte meg på å måtte leve ganske hektisk nå fremover, også sitter jeg her med en liten gutt som er så fantastisk og flink som bare blir mer og mer selvstendig for hver eneste dag som går..  Men jeg vil på en måte ikke at min fantastiske gutt skal bli mindre selvstendig heller, for det gir meg så mye glede å se gleden i hans øyne hver eneste gang han får til noe som er litt vanskelig! Det vil nok gi meg myyye mer enn hvis jeg hadde gjort han mindre selvstendig fordi jeg har forberedt meg på å skulle ta vare på en baby og nå.
Det er jo ikke Joachim som skulle vært babyen min, han er min store og flinke gutt og det skal han få fortsette å være <3
Jeg mangler et barn. Vi mangler et barn. Vi mangler en datter og Joachim mangler en lillesøster.

Jeg har forberedt meg siden jeg fikk greie på at jeg var gravid at det kom til å bli ganske hektisk! Jeg forberedte meg på å bli mamma til to barn med 2 års mellomrom. Jeg forberedte meg på feiring av bursdag og jul med en nyfødt liten skatt. Jeg forberedte meg på å gå i lange tider med ganske lite søvn. Jeg forberedte meg på at det kom til å bli tøft å ha to så små barn, men jeg gledet meg! Gud som jeg gledet meg!
Jeg har forberedt og gledet meg så utrolig mye, og så er alt så tomt. Tomt blir kanskje litt feil ord å bruke, for jeg har jo det samme som før sånn sett(og jeg setter utrolig stor pris på mine to elskede gutter å!), men jeg skulle hatt så mye mer! Jeg skulle hatt så mye mer å gjøre, vi skulle hatt en liten gullgutt og ei lita gulljente her med oss.



fredag 25. november 2011

Minnetalen til Nora Sofie

<3
De minnene vi har fått med vår kjære lille Nora Sofie
er noen utrolig dyrebare skatter.
Det er kanskje mange som tenker at noe av det verste
med denne tragedien er at vi aldri vil kunne få minner
sammen med datteren vår. Det er jo ikke helt sant, jeg
ville heller sagt at noe av det verste med denne tragedien
er at vi aldri vil kunne ha minner med vår levende datter på
utsiden av magen. <3<3

Jeg husker første gang det virkelig gikk opp for Joachim
at det var en baby i mammas mage. Han lå på fanget mitt
og koste seg med kveldsmelka da Nora Sofie sparket han
i fua to ganger. Så sier jeg til Joachim; "kjente du det?
det var babyen i magen!" og gullgutten vår tar ut melkeflasken,
ser rart på meg, løfter opp beina sine, peker på magen min
og sier: "bebi der?"
"Ja, det var babyen som beveget seg" sier jeg.
Så legger Joachim seg til rette igjen mens jeg ser på
ansiktsuttrykket hans at han planlegger noe lurt, rett etterpå
har han sluttet å drikke melk, han løfter bena litt igjen,
promper og ser på meg med store lure øyne og et bredt glis om
munnen.
Da sier jeg til han: "næh, fiser du på babyen?" Og da begynner
Joachim å le rått og godt! <3
Akkurat der begynte det altfor korte søskenforholdet
mellom Joachim og Nora Sofie. Og det begynte så kjærlig og
godt med den her barnlige gleden og alt det gøye tullet
som hører med <3

Selv om Joachim koste med magen og sang sanger for lillesøster
lenge før akkurat denne episoden, så er det nøyaktig denne
episoden som fortalte meg at han skjønte at mamma
virkelig hadde en baby i magen og søskenforholdet var jo
etablert på et sekund!
Joachim har vært en utrolig flink og god storebror for Nora
Sofie. Han har vært så omsorgsfull mot henne, gitt henne koser,
klappet og "smeiket" magen og sunget sanger for henne. Men han
har jo også tullet med magen, laget fiselyder på magen,
"dyttet" i magen og tullet med sanger osv.

Nora Sofie fikk oppleve mye musikk og sang i magen. Og det
er jeg glad for ettersom vi alle er veldig glad i sang og musikk.
Hun fikk stadig vekk høre storebror synge sanger for henne, hun
var jo med når jeg sang nattasanger for Joachim, hun fikk høre
musikk når vi kjørte bil, var hjemme og på besøk. Så hun fikk
oppleve mye musikk, og jeg er ganske sikker på at hun likte musikk
også. Ofte var det som om hun la seg til rette i magen når det kom
musikk, også var det som om hun lå slik og nøyt det til musikken
var ferdig. enkelte ganger var det jo som om hun måtte danse med
også.
Joachim sang også ofte nattasanger for lillesøster, noen ganger
var det til og med kun lillesøster som skulle få nattasang.

Nora Sofie begynte tidlig med rampestreker. Hvis jeg la meg
i en stilling hun ikke ville at jeg skulle ligge i begynte hun å
hoppe og tumle rundt inni der helt til jeg snudde meg.
Hun likte også å være lenge oppe og sove lenge. Hun tok gjerne ikke
morgengymnastikken før i 11-12 tiden, og samme med kveldsgymnastikken,
det var gjerne endel aktivitet i 10-11 tiden på kvelden.

Når jeg var 28 uker på vei hadde vi en 3D ultralyd. Der fikk
vi vite at vi hadde ei nydelig lita jente i magen,
"et perfekt eksemplar" som vi ble fortalt. Og gjett om vi var enige.
Der fikk vi se den vesle jenta vår smile, hun rekte tunge til oss,
og på en av de små "filmsnuttene" hun tok så det ut som om jenta vår
sang en liten trall for oss. Og det forundrer meg ikke om det var
"bæ bæ lille lam" hun lå og tørrtrente på..<3



Natt til 9.11 endret alt seg. Den dagen sluttet det lille hjertet
til engelen vår å slå. To dager senere, den 11.11.11 kl. 15.42. kommer
den store og flotte jenta vår så altfor stille til verden. Hun veide
3785 gram og var 52cm lang.


Vi skulle så gjerne fått så mange fler minner med deg, Nora Sofie!
Men vit at du er uendelig høyt elsket og du vil aldri bli glemt!
Vi ses igjen! <3


Vonde følelser som river i meg!

Har kjent en del i det siste på ganske mange forskjellige følelser.. Jeg tror jeg nesten har vært innom hele spekteret av følelser..

  •          Sorg: alt jeg ikke får oppleve med Nora Sofie, jeg får aldri oppleve alle de tingene hun gjør for første gang, jeg skulle levd som en tobarnsmamma nå, eller i det minste fortsatt vært lykkelig gravid.
  •          Sinne: hvorfor får ikke jeg oppleve alle disse fantastiske tingene med Nora Sofie når andre foreldre får det med sine barn. Jeg har gjort alt i min makt for at hun skulle få den desidert beste starten på livet sitt også får ikke jeg oppleve det. Så har du andre gravide som ikke bryr seg en døyt om hva som er best for barnet, og de får oppleve alt det fantastiske!
  •          Fortvilelse: Hvorfor!! Gi meg et svar! Gi meg en mening! Har jeg gjort noe galt, var det min feil?? Kan det ha skjedd fordi jeg la meg på ryggen? Kunne utfallet vært annerledes hvis jeg reiste meg opp eller endre stilling når jeg kjente liv sist??
  •          Glede: fordi jeg har verdens mest fantastiske sønn og samboer! De får frem mine smil og gjør så jeg ikke forsvinner helt vekk i all sorgen. Jeg føler meg trygg, og lykkelig over å ha to så gode gutter i mitt liv! <3
  •          Frykt: hva hvis noe skjer med Joachim? Hva hvis noe skjer med johan? Hva hvis noe skjer med meg? Hva er sjansen for at dette skjer i neste svangerskap også? Jeg er livredd for å tenke tanken om at noe kan skje med Johan eller Joachim å. Jeg har fått denne merkelige angsten at ”hvis jeg tenker det, så kan det skje”. Og akkurat nå er de to de eneste personene som passer hjertet mitt fra å svinne hen. Jeg makter ikke tanken på å miste flere, men det har blitt en frykt som henger ganske sterkt i meg. Jeg tror ikke en virkelig skjønner hvor skjørt livet er før noe skjer med et barn nær en selv. Samtidig er jeg så redd for at noe skal skje med meg, for jeg er ikke ferdig med å leve, jeg vil se sønnen min vokse opp, jeg vil gå gravid igjen, jeg vil oppleve å være nybakt mamma igjen, og jeg vil jo bli bestemor en gang(selv om dette absolutt ikke er opp til meg, så er jo sjansene absolutt der hvis de barna vi får ønsker seg barn etter hvert..:) )


En av tingene som virkelig henger i meg er; hvorfor skal jeg bli frarøvet jenta mi når jeg har vært så forsiktig? Hvorfor skal ikke jeg få oppleve den gleden når andre får det? Misforstå meg rett, jeg unner ingen å måtte gå igjennom dette, men hvorfor skal jeg det når andre slipper???? Jeg kjenner jeg blir så sinnsykt sjalu på andre gravide! De har jo oddsene med seg, sjansen for at de skal få en sprell levende baby hjem som kommer til  å gi de uendelig med gode stunder fremover er jo så utroooolig mye større en sjansen for at det skal gå galt!

HVORFOR?!?!?! Jeg blir så sinna! Jeg slutta med alt som skulle sluttes med! Jeg holdt meg stort sett vekke fra koffein, og det eneste jeg fikk i meg av det var evt. Cola og da holdt jeg meg godt innenfor den ene literen de sier at gravide kan drikke i løpet av en dag! Jeg tok folat! Jeg turte ikke spise kjøttpålegg som hadde lagt åpent i kjøleskapet i mer enn et par dager! Jeg sjeska utrolig mye på roastbiff, spekeskinke og mange andre sånne ting! Og selv om jeg leste at gravide kunne fryse dette et par dager for å så ta det opp og spise, så holdt jeg meg unna,! For det er jo en liten pris å betale å ikke spise roastbiff i 9 mnd når resultatet er at babyen ikke blir syk!

Hvorfor skal det gå så galt med mitt lille gull, når jeg gjorde alt jeg kunne for å passe på henne?! Hvorfor skal andre mødre som røyker, drikker kaffe, spiser alt de har lyst på osv får oppleve sine gull? Hvor ofte har det ikke vært oppe i media i den siste tiden om alle mødrene som syns det er vanskelig å droppe et glass med vin eller en øl selv i svangerskapet? Hvorfor skal disse kvinnene få lov til å oppleve sine barn når jeg ikke får det med lillesøster? Hvorfor skal narkomane få oppleve sine barn når jeg ikke får det med Nora Sofie???!

Og i det jeg tenker alle disse sinte og stygge tankene så blir jeg rammet av stor sorg og en helt grusom samvittighet, for herregud, jeg unner da virkelig ingen å gå igjennom dette! Jeg vil ikke at noen andre skal måtte gå igjennom dette! Uansett livssituasjon osv! Det er det som er så fryktelig vanskelig med alle disse følelsene som river i meg, for jeg syns det er så grusomt urettferdig at jeg, JEG, som har gjort alt de anbefaler! At jeg må gå igjennom dette, mens andre slipper..Og så igjen, jeg vil jo at alle andre skal slippe, men jeg vil slippe selv også…….

torsdag 24. november 2011

Dagen idag..

Denne dagen har jeg egentlig innstilt meg på at kom til å være litt tøff, ikke pga at det er noen merkedag eller noe, men rett og slett bare pga innholdet.

For idag kom jordmora jeg har gått til kontroller til innom, og jeg visste det kom til å bli litt tøft. Det var ganske tøft i begynnelsen når jeg begynte å forklare hvordan det hadde vært dagen før alt skjedde, og når jeg begynte å innse at noe var galt, og når vi fikk beskjeden osv.
Men jordmora er flink, ho snakker egentlig ganske mye og det følte jeg at passet meg ypperlig idag, for å snakke om det som har skjedd(da spesielt det døgnet hvor alle drømmene ble knust) er fortsatt utrolig vondt, for å ikke snakke om hvor vanskelig det er å holde tilbake tårene. For det var jo ikke sånn den dagen skulle være!!!! jeg skulle ikke oppleve noen dag hvor barnet mitt døde, jeg gikk bare å ventet på fødsel jeg...en fødsel som jeg håpte kom til å være mye kortere enn forrige og at jeg kom til å få ei lita tulle på brystet som jeg visste jeg kom til å elske, som jeg visste var helt perfekt uten å måtte se på henne, som begynte å skrike... akkurat som jeg gjorde med storebror. <3
En annen ting jeg kom på, er det at jeg kjente på en utrolig stolthet da jordmora spurte om hun kunne se Nora Sofie. Selvfølgelig skulle hun få se den vakre lille jenta vår, det er jo selvfølgelig trist, men samtidig, hun er jo lillesøster og vår datter, og vi er jo så utrolig stolte over å ha skapt noe så vakkert! (Derimot vil det aldri gi noen mening hvorfor noe så vakkert ikke skal få leve, få vokse opp sammen med så mange mennesker som gledet seg til hun kom, og som elsket henne ubetinget)

Jeg føler meg egentlig veldig godt tatt hånd om av helsevesenet. I hvert fall foreløpig, jeg ser endel som dessverre har vært i min situasjon som føler seg så overkjørte og får dårlig behandling. Men veldig ofte så føler jeg også at dette gjelder de store sykehusene. :| Jeg tenker jo at det ofte må være motsatt, at det er de store sykehusene som får mest penger til å kunne følge opp i kriser osv, men nå sitter jeg her i min egen krise, og jeg føler virkelig at jeg har blitt tatt godt hånd om, at de har satt igang hele det systemet som skal bli satt igang, jeg har ikke trengt å mase om noe egentlig. Og det her skjer jo i lille Arendal. Jeg føler meg foreløpig evig takknemlig for alle de gode menneskene vi til nå har møtt og som gjør så godt de kan for å hjelpe oss igjennom denne krisen. <3


Etter at jordmoren hadde vært her var det lyktefest i barnehagen. Gruet meg litt til dette også fordi jeg ikke har vært så klar for å måtte forklare til så mange andre enda hva som har skjedd. Men det gikk over all forventning, og det ble bare kos med lyktefesten! <3 De andre foreldrene har nok fått en liten beskjed, for vi har jo hele tiden vært veldig åpne om dette og ikke prøvd å legge skjul på noe.

Ellers skal jeg på tupperware demo hos en nabo etterpå. Smågruet meg litt, men er glad jeg fikk spørsmålet idag og ikke tidligere. jeg må jo uansett møte naboene igjen, så det er jo like greit å hoppe idet.
Men ja, jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å være utslitt når kvelden kommer.

onsdag 23. november 2011

I cried for you

Sangen vi hadde i begravelsen til Nora Sofie. kommer nok til å gå igjennom begravelsen mer senere, men akkurat nå holder det med sangen føler jeg. <3 



You're beautiful so silently
It lies beneath a shade of blue
It struck me so violently
When I looked at you

But others pass, they never pause
To feel that magic in your hand
To me you're like a wild rose
They never understand why

I cried for you
When the sky cried for you
And when you went
I became a hopeless drifter
But this life was not for you
Though I learned from you
That beauty need only be a whisper

I'll cross the sea for a different world
With your treasure, a secret for me to hold

In many years they may forget
This love of ours or that we met
They may not know
How much you meant to me

I cried for you
And the sky cried for you
And when you went
I became a hopeless drifter
But this life was not for you
Though I learned from you
That beauty need only be a whisper

Without you now I see
How fragile the world can be
And I know you've gone away
But in my heart you'll always stay

I cried for you
When the sky cried for you
And when you went
I became a hopeless drifter
But this life was not for you
Though I learned from you
That beauty need only be a whisper
That beauty need only be a whisper



Har ikke fått skrevet så mye i det siste, har egentlig brukt mest tid på å utforme "min historie" til englesiden.

Den kom på 5 sider i word, og jeg har da kun tatt med det som skjedde fra kvelden før vi fikk beskjeden og til gullet vårt var ute. Det er rart hvor mange ord som må til, og allikevel så føler jeg at jeg godt kunne fått plass til enda flere ord.
Jeg har jo enda ikke fortalt noe særlig om svangerskapet, om de to ultralydene vi var på osv. Det er litt rart å tenke på. Vi fikk ikke vite kjønnet på den ordinære ultralyden ettersom jeg ikke ville vite det. Min kjære derimot ville veldig gjerne vite det, så det ble etterhvert til at vi bestilte en 3D ultralyd som et slags kompromiss. Når vi først skulle vite kjønnet så var det jo ikke nødvendig å bestille en vanlig 2D ul...
Jeg tenker veldig tilbake på det nå, for hadde jeg sagt at vi gjerne ville vite kjønnet på den ordinære ul, så hadde vi nok ikke brukt 1000kr på en 3D ul i uke 28.

Jeg leste og hørte mange delte meninger om det å dra på 3D ul, mange syntes det var helt utrolig hvor langt teknologien var kommet at vi kunne se hvordan det fantastiske lille barnet vårt så ut. Andre derimot syntes nærmest at teknologien var kommet for langt, for det skulle jo være en overraskelse hvordan barnet ser ut..

Nå tenker jeg at jeg er sjeleglad for at jeg var så sta og sa at vi ikke ville vite kjønnet. og at vi dermed tok 3D ul. For vi så hvordan jenta vår så ut i live, vi fikk se et lite smil, vi fikk se henne geipe tunge, vi fikk se henne "synge".. Dette er gull verdt og enda litt til for oss som aldri vil kunne oppleve dette med datteren vår i live utenfor magen!

på 3D ultralyden husker jeg så godt at hun sa at jenta vår var et "perfekt eksemplar"..og det er vi jo så hjertens enig, hun er prikk lik storebror og dermed like perfekt som storebror å <3

Jeg skrev en minnetale til gulljenta vår som presten leste opp i begravelsen. Denne minnetalen skal jeg prøve å legge ut snart, jeg må bare få summet meg til å klare å lese igjennom den en gang først.

klem <3

onsdag 16. november 2011

14.11.11

Jeg aner ikke hva jeg skal si, eller hva jeg skal gjøre. Dagene er fryktelig tunge, og spesielt tunge er kveldene og nettene.
Det var ganske godt å få Joachim hjem igjen, og han gleder seg veldig til å dra i barnehagen i morgen og leke med Emil igjen..:)
Men kveldene er fortsatt for stille selv om vi har fått gullgutten vår hjem. Vi skulle jo hatt Nora Sofie med oss.

Vi fikk kjøpt en nydelig kjole til henne i går, men det var veldig vondt å gjøre det, for det er jo den eneste kjolen vi kommer til å kjøpe til henne. Når vi var i den ene butikken og Johan fortalte hvor stor gulljenta vår var, så var det ei anna nybakt mamma i butikken som sa;
”da er ho omtrent som ho da” mens ho gikk og bar så sin gulljente. Hjertet mitt falt og jeg skulle så uendelig gjerne ønske at jeg kunne gå sånn med min gulljente å. Jeg skulle så gjerne at en av gangene jeg våkner om natten at jeg våknet av at gulljenta vår skriker og vil ha mat.
At alt dette bare er en uendelig vond drøm som jeg ikke helt klarer å våkne av.
Kjære lille vakre Nora Sofie, Jeg håper du aldri fikk oppleve noe som helst smerte, jeg håper du gledet deg til å komme ut å møte den fantastisk gode storebroren din. Jeg håper du har det godt der du er nå og at vi sees igjen en dag. <3 Vår lille vakre gulljente <3

Søndag 13.11.11


Vil fortsette å dele tankene mine. Få sortert tankene mine. Så jeg får fortsette der jeg slapp sist tenker jeg.


Riene tok seg egentlig ganske fort opp, og når de siste besøkende var gått torsdags kveld "ga jeg opp" ganske 
fort egentlig. Da ble det fort tid for lystgass. Det er mye rart man tenker når man ligger høy på lystgass. 
Og det er litt godt å, for jeg tror absolutt ikke at Nora Sofie ville ønsket at vi bare gråter!


Det er nok mange som vil se rart på meg nå og lurer på om jeg er rusa på lystgass i skrivende øyeblikk,
for jeg syns det er utrolig godt at vi har hatt besøk hvor vi har hatt Nora Sofie i rommmet og kunnet le
og smile. Og jeg forteller gjerne hvorfor; Nora Sofie er den nydligste og vakreste jenta jeg noen gang har sett,
og hvorfor skal alle minnene med henne tilstedet være fyllt med sorg og gråt? Ja, det er det mest tragiske og triste
både jeg og Johan forhåpentligvis noen gang trenger å oppleve, men det betyr jo ikke at hvert eneste minne
med henne tilstedet må være tårevåte. Hun fortjener at vi har gode minner med henne!



I lystgassrusen min hadde jeg jo mobilen, så jeg fikk delt litt lystgasstanker rundt til mine venner og min kjære..
Og en av tingene jeg husker veldig godt at jeg plutselig tenkte var:


Hvorfor skal jeg ligge her i bunnløs sorg(og i smerte) mens andre ligger i forbannelse over mannen som forårsaka
at de ligger der? For jeg elsker mannen som forårsaka at jeg ligger der.



Vi fant vel ut av ganske tidlig også at det kunne være greit at vi hadde flere med på fødselen, og gjett om vi er
glade for det nå i etterkant. Fødselen tok lang tid, og det hadde vært en umenneskelig påkjenning for Johan å ta
alene. Det var veldig godt å få ekstra støtte og vite at johan fikk litt avlastning og søvn. Jeg setter utrolig
stor pris på den støtten!!

Etter å ha lagt siden onsdags kveld med rier, skjedde det da på fredag ettermiddag, i 2-3 tiden tror jeg, at
det plutselig ble sånn at de måtte haste meg avgårde og sa at det kom til å bli keisersnitt. Jeg fikk fullstengig
panikk og jeg tror det eneste jeg klarte å si var: "nei" og "jeg vil ikke"..
Jeg var rett og slett livredd.
Inne på operasjonsrommet fikk Johan beskjed om at han fikk si ha det for jeg skulle i narkose, og da fikk jeg jo 
sjokk nummer to, og egentlig hadde jeg bare lyst til hyle og skrike ut at han skulle være med meg inn! Men det ble
jo ikke sånn.
fikk sagt hadet til min kjære og de måtte jo få meg til å slappe litt mere av, jeg som hyperventilerte,
skalv som om det skulle være 20 minus i rommet, grein og prøvde å nekte, så da ga de meg litt beroliggende, fikk satt ny
veneflon, tok blodtrykk, ga meg noe syredempende eller noe for at det ikke skulle skje noe med magen, og så kommer en mann over meg med en maske og spør om jeg er kvalm? jeg sier "nei, jeg er redd", og han sier tilbake til meg at
dette skal gå bra og at jeg skal puste i denne masken. Og dette må han jo be meg om en gang til siden jeg puster
seint når jeg slapper fullstendig av.
Det neste jeg husker da er at jeg våkner og begynner å bli grepet av panikken igjen for jeg tror at jeg fortsatt ligger på operasjonssalen og enda ikke har blitt gitt narkose.
Så all ære til akutt teamet her, for jeg tror ikke det tok 2 minutter engang fra Johan sa ha det og til jeg var borte vekk.


Heldigvis så slapp jeg keisersnitt, istedet fikk de gulljenta inn igjen, snudde ho litt og fikk ho ut igjen med bena først.
Så kl. 15.42 11.11.11 kom verdens fineste lille jente til verden. 3785 gram og 52 cm lang. Så en stor og fin jente fikk vi!


Nå tenker jeg litt at når vi først skulle være så uheldige, og når skjebnen til den lille jenta vår skulle være så tragisk,
hvorfor kunne hun ikke heller blitt tatt fra oss noen timer eller få dager etter fødselen? At vi hadde fått beskjed om at noe
var galt med henne og at hun ikke kom til å overleve. Da kunne vi fått sagt ha det til henne, vi kunne hørt stemmen hennes, kost
med henne, sunget sanger for henne og ikke minst få bilder av henne i live.



Morgenen etter at Nora Sofie kom til verden og jeg var ute og gikk for å komme til badet, møtte jeg en nybakt mor i gangen som var på vei tilbake til rommet sitt hvor barnet gråt. Jeg husker henne så utrolig godt for hun så tydelig irritert ut.
Da merket jeg at sinnet mitt kom, for hun burde jo være så utrolig glad og takknemmlig! Jeg hadde så lyst til å si til henne at vi aldri kom til å høre vårt barn skrike og at hun burde være takknemlig for at hun får oppleve alle de store tinga med sitt barn.
Men fornuften grep meg jo, jeg har jo vært nybakt mor selv, hormonene som er i fritt fall osv. Det er jo ikke mulig å holde seg smørblid og takknemmlig for hvert sekund resten av livet. Og som johan sa til meg å, det er nesten litt godt å høre barneskrika nå. Det er fryktelig sårt når jeg tenker på at det kommer vi aldri til å oppleve med Nora Sofie. Men i det minste så slipper alle de andre foreldrene å gå igjennom den samme smerten som vi må, og de får oppleve sine fantastiske barn og all den gleden og stoltheten det bærer med seg.




Jeg har endret en del av tankene mine etter dette som har skjedd. En av tinga er blant annet dette med
at en ikke skal offentliggjøre graviditeten før etter 12. uke. Hvorfor skal en ikke det? Jeg har ikke
opplevd at det har gått galt selv før den "trygge" grensen på 12 uker, men hvorfor skal en holde det for seg
selv så lenge? og jeg vil jo tro det er ganske vondt å miste da å, for det er jo fortsatt barnet ditt selv om
det kanskje ikke var levedyktig. Det må jo være godt med den støtten da å?



Jeg husker når de tok vannet, så sa de at det var fint og rent fostervann som kom ut, og at det gjerne var motsatt når
barnet døde i mors mage. De fikk tatt fostervannsprøve, de har fått tatt vevsbiopsi av jenta vår, og morkaka er jo tatt
prøver av. Og det var ikke en eneste synlig feil med den perfekte lille jenta vår. Ikke en eneste feil, hadde fødselen startet en uke før, og alt innvendig var som det skulle å, så er det en utrolig stor sjanse for at hun hadde vært med oss idag.
Men vi har takket nei til at de skal utføre obduksjon på henne. Jeg lurte litt i begynnelsen, i tilfelle vi kunne fått et svar,
men jeg tror vi hadde betalt en for stor pris for å kanskje kunne få et svar. Og i tillegg har jeg tenkt det at de svara vi evt. ville fått ved en obduksjon vil jo ikke kunne gjøre sånn at det er noe annerledes vi kan gjøre ved neste svangerskap.
Og jeg støtter absolutt min kjære i at gulljenta vår skal slippe å bli kutta i og alt det som hører med. hun skal få hvile
i fred, og får vi ikke noe svar på alle de prøvene som allerede har blitt tatt så får vi la det være med det.
Den lille engelen vår skal få slippe det!



Nå merker jeg også at jeg begynner å grue meg veldig til å gå inn til slaattene på mandag. Det er fryktelig vondt å tenke på at jeg er 23 år gammel og må planlegge begravelsen til mitt andre barn. Jeg er 23 år gammel, Johan er 27 år gammel, og vi må  planlegge begravelsen til barnet vårt. Det finnes ikke noen mening, det finnes ingen god grunn til hvorfor vi må gå igjennom dette! 
Jeg gruer meg så til å se den lille kisten med den nydelige datteren vår i. Jeg gruer meg så til å velge bomster, kiste, gravstøtte...
Jeg gruer meg så til alt! Men hun er vår datter og hun fortjener kun det fineste og beste, så det skal hun få! 
Vi vil aldri ha muligheten til å gi vår lille englejente noe som helst anna, så hun skal kun ha det beste når dette er det
eneste vi noen gang kan gi henne!



Jeg føler å nå at jeg må takke alle sammen som har vist oss så mye støtte og omtanke de siste dagene! Det betyr utrolig mye for oss, hver melding vi får betyr utrolig mye selv om vi kanskje ikke klarer å uttrykke det helt og takke hver enkelt så mye som vi har lyst til. 
Også vil jeg faktisk takke våre nære venner og familie som også har vært utrolige støttespillere nå som dagene har vært så vonde og lange!


Og spesielt vil jeg takke min kjære! Han kunne ikke gjort noe som helst annerledes. Jeg har en helt utrolig fantastisk mann som har gitt meg de to nydeligste barna i verden! Og jeg tror og håper at vi vil med tiden få en eller flere perfekte barn! 
Jeg kan gråte på skulderen hans, og jeg kan gråte sammen med han. Og jeg føler at vi har bare blitt sterkere etter denne opplevelsen, og når dette ikke knekker oss, så er det ingenting anna som skal klare det heller! Vi har begge akseptert at vi er forskjellige og sørger på forskjellige måter, men vi er åpne om det og det gjør det så mye lettere. Det er kun oss selv som vet hvordan vi best sørger, og vi må få sørge på den måten som er best for oss selv. og hvor godt er det ikke å få støtte av den andre selv om en sørger på forskjellige måter..
Det er godt å få sørget på sin måte og få forståelse og støtte fra personen som er nærmest! Det får jeg fra johan, og jeg er evig takknemmlig, og jeg tror også at det vil hjelpe meg mye i sorgprossesen vi står ovenfor 

Torsdag 10.11.11


Det var fryktelig ekkelt å komme inn på fødeavdelingen. Ligge på føderommet, se på lystgassen som står i hjørnet,
 overvåkningsmonitoren som skal passe på barnet, alt utstyret de har liggende klart til forløsning..


Her ligger jeg og venter på å føde. Alle de tåpelige bekymringene jeg hadde tidligere i svangerskapet er jo bare idioti nå…
Jeg var så redd for å gå på overtid, jeg var livredd for å miste barnet mitt i magen pga overtid.. og her ligger jeg,
35 + 4 dager og hjertet til gulljenta vår sluttet å slå i går..


Jeg hadde så smått begynt å grue meg til fødselen, kom det til å ta like lang tid, kom jeg til å rekke evt epidural.
 Og denne gangen skulle Jeg gjøre så godt jeg kunne for at Johan skulle få prøve lystgassen!...


Alle de tåpelige bekymringene om kosthold, bekkenet osv. 
Jeg håpte for harde livet at jeg ikke skulle få svangerskapsdiabetes igjen,
 fordi det var så sinnsykt mange kontroller og blodprøver hver eneste uke..
 Nå ønsker jeg nesten at jeg fikk det, jeg skulle ønske jeg hadde alle de ekstra kontrollene og blodprøvene….

Neste gang kommer jeg ikke til å ha de samme bekymringene. 
Og jeg sier neste gang, for jeg vil at Joachim skal få oppleve å være storebror for en levende liten krabat. 
Og jeg vil ha et kjærlighetsbarn til med mannen jeg elsker.


Jeg har alltid drømt om å få bli trebarnsmor, men ikke på denne måten! 
Johan kunne tenkt seg to barn, jeg ville gjerne ha tre. Men ingen av oss vil ha et barn i himmelen.


Ingen vil ha et barn i himmelen. 


 Og spør du meg så skulle det ikke vært et eneste lite englebarn i himmelen heller! 


Nå har riene begynt å komme med tålig korte mellomrom, og jeg må si jeg er evig glad for besøket vi har!
  Det er veldig godt å høre de andre samtalene osv så jeg slipper å ligge å konsentrere meg om smertene som er til ingen nytte liksom… 
men jeg vil holde meg til varmeomslaga foreløpig, for de lindrer godt når de er gode og varme. 
Og i tillegg så må jeg heller konsentrere meg om den fysiske smerten litt i stedet for den psykiske.. 


Jeg regner med at det blir mer enn nok psykisk smerte når fødselen er unnagjort uansett, 
så de minuttene jeg kan få nå føler jeg at på en måte er gull verdt. 
Selv om jeg ikke får verdens fineste premie etter arbeidet; nemlig et levende barn.


Vi kommer til å få verdens fineste jente, det vet vi!


Jeg har nok gått inn i en liten benektelses- og sjokktilstand.. 
for jeg håper så inderlig at det har skjedd et mirakel og at mini plutselig trekker pusten når ho kommer ut.. 
selv om jeg vet at det ikke kommer til å skje, så har jeg ikke sett det med egne øyne og jeg har ikke hørt det med egne ører enda.

Tankene mine i tiden på sykehuset.


Onsdag 9.11.11.

Det er vondt.. Det er så ufattelig vondt, men samtidig så tror jeg at jeg ikke skjønner det helt. 
Jeg tror ikke det vil gå ordentlig opp for meg før nydeligheten vår kommer stille til verden. 


Ingen av planene blir som de skulle bli nå. Joachim skal ikke være med mamma og pappa å passe på bebien.
Joachim skal ikke lære lillesøster å synge "bæ bæ lille lam". 
Joachim har kost så mye med magen, laget fiselyder på magen, sunget sanger.... Han har vært verdens beste storebror!


Julen skulle vi tilbringe som en familie på fire. Med mini sovende i vugga bestefar laget da vi venta Joachim. 
Mens joachim løp rundt og sjarmerte oss alle, lekte med alle lekene og helt sikkert proppa seg full med klementiner, julegodt og julekaker.
Julen blir langt fra som planlagt, men heldigvis har vi fortsatt solstråla vår som kommer til å kose seg med alle lekene
og nammenammet som hører julen til. Og selvfølgelig sjarmere oss alle


Det går ikke an å stoppe tårene. Jeg tenker på alt jeg og Johan aldri vil oppleve sammen med mini..


Jeg føler meg tom for ord, samtidig som jeg føler jeg har altfor mange ord. Hvorfor skulle dette skje oss? Kunne det vært unngått? Er det noe jeg kunne gjort? Er det noe jeg har gjort feil?...


Jeg husker sist jeg kjente liv som om det skulle skjedd for 1 minutt siden. Jeg var dødstrøtt etter å ha kun sovet 2 timer, og deretter vært
oppe og trodd jeg hadde fått omgangssyken. Jeg fikk lagt meg i 5 tiden igjen ved siden av Johan og sovnet vel ganske momentant.
Jeg våknet av at Johan sin vekkeklokke ringte og jeg sa til han at han fikk være hjemme idag for jeg var ikke noe i form. Så sovnet jeg igjen
og våknet etter en liten stund av at mini strakk seg veldig i magen. Tydeligvis var det hodet som lagde en good kul på magen min, og jeg tenkte:
"hva er det du holder på med lille venn?" også strøyk jeg meg over kulen på magen, over hodet til nydeligheten vår..


Gjett om jeg er glad for det nå. Hvis det skjedde noe med mini da, så strøyk jeg kjærlig over hodet og tenkte gode tanker til min
minste skatt
vår minste skatt. sagt at mamma elsker deg over alt på jord, og at pappa og storebror er akkurat like glad i deg som mamma er. jeg skulle så
gjerne ønske at vår store skatt skulle få oppleve å synge alle sangene sine og kose med lillesøster.
Jeg skulle så fryktelig gjerne ønske at jeg i det minste fikk høre stemmen hennes. Men sånn blir det ikke.


Du var ei livlig tulle som begynte med rampestreker ganske tidlig. Du sparket storebror i fua når han lå på mammas fang for å slappe av
med kveldsmelken. Du begynte å hoppe i senga hvis mamma la seg sånn du ikke ville at mamma skulle ligge. Du likte nok å sove lenge, for
morgengymnastikken begynte som regel tidligst 10, og vanligvis i 11-12 tiden..
vi fikk aldri oppleve deg utenfor mammas trygge mage, men vi har heldigvis minner fra deg i mammas mage



Hvil i fred vår lille engel.