tirsdag 1. april 2014

En overraskelse i vente

Vel, her var jeg igjen, på nytt spent med et lite fantastisk liv voksende i magen. er akkurat 13 uker idag, så over den såkalte utrygge fasen.
Tror mange tenker jeg kanskje regner med det går helt greit denne gangen, ikke er engstelig osv. Men sannheten er at jeg fortsatt ikke ser for meg å sitte med et levende barn i armene mine i oktober.Vi har aldri vært så gode på dette med planleggingen, så termin er jo 9. oktober, termin med Tomine var jo 16. oktober, men ble satt igang 2 uker før tiden.
Dette har jeg et håp om å klare å ikke gjøre denne gangen. Jeg har hatt en fødsel som startet av seg selv og to som har blitt satt i gang i henholdsvis uke 35 og 38. De to igangsatte fødslene har vært mye verre enn den første som startet av seg selv. Frykten er der allerede nå, men jeg håper på å bli trygget mye i oppfølgingen og kunne klare å vente på at fødselen starter av seg selv, så sant det ikke går så mye over termin.....

Gleden er selvfølgelig stor over herligheten som vokser seg stor og sterk! <3

Og hvis noen skulle lure; dette er selvfølgelig ingen aprilsnarr!

onsdag 2. oktober 2013

Tusen tanker

Lenge siden nå. Men sånn blir det bare om dagene.. Skriver litt innimellom på word, men det blir ikke så ofte der heller egentlig, her er uansett litt som har forvillet seg ned på "papiret"

Tusen tanker, men så få som finner veien ned på papiret.  Ofte blir de glemt også, eller ikke glemt i den forstand, men jeg tenker mye i bilen, i dusjen, på sengekanten, på venterom osv, steder hvor man ikke kan sette seg ned og  skrive.. Så de blir med tanken, alle forklaringene, alle metaforene blir med tanken, for så fort jeg finner frem noe å skrive med, så er det blankt..

Hvordan har jeg det egentlig? Joda, jeg har det vel greit, jeg er frisk, barna mine er friske, samboeren min er frisk. Vi lever, vi har det godt. Men sånn egentlig? 
Under alt det vanlige, alle hverdagene, hvordan har jeg det egentlig?.. Jeg vet ikke. 
Jeg har ikke tid til å kjenne etter, jeg tror ikke jeg tør å kjenne etter. 

Jeg prioriterer ikke å skrive, for jeg tror det blir for tidkrevende. For følelsesfullt.

Men innimellom kommer følelsene for fullt. Det kjennetegnes ofte (for andre) ved at jeg sitter å tråler igjennom bilder på facebook som omhandler tap av barn og deler videre. Jeg leter etter dikt som treffer i hjerterota som jeg kan dele på facebook. Jeg leter etter muligheter for å minne verden på at Nora Sofie var her. At hun ikke er glemt, at jeg ikke har «gått videre», men jeg har tatt henne med meg videre på veien
.
Innimellom ønsker jeg å hyle, skrike. Hva feiler det verden? Har de glemt at Nora Sofie var her? Har de glemt at hun var frisk? Har de glemt at jeg fødte henne? Har de glemt at jeg måtte begrave henne?

Jeg blir så glad hver gang noen tør å nevne henne, hver gang noen tør å spørre om henne. Jeg forstår jo selvsagt at det blir mindre og mindre spørsmål om henne, det er jo ikke akkurat som om jeg kan oppdatere med noe heller. 
Det er den samme historien, den forandrer seg aldri. 
Men hvis noen har glemt noe eller lurer på noe, blir jeg ikke lei på noen måte, heller glad over muligheten til å snakke om henne igjen..

Jeg er ikke klar for flere barn nå. Klarer ikke se for meg å gå gravid i noen nær fremtid. Men så fort tanken kommer om at Tomine er mitt siste barn, får jeg helt panikk, kroppen min hyler, stritter imot, den tanken klarer jeg ikke. 
Det er helt forferdelig.

Nå har jeg kommet i den fasen hvor jeg ikke tåler andres graviditeter, orker ikke gratulere- i hvert fall ikke med en gang. 
Klarer ikke engasjere meg i andres overlykkelige glede, og til tider naive væremåte. Jeg klarer det bare ikke, jeg takler ikke andre gravide for tiden. Jeg vil gjerne høre at alt har gått bra og sånn, men jeg trenger ikke høre mer. Det holder i hauger og lass for meg.

Jeg føler meg snytt. Snytt for 2 av tre fødsler! Jeg likte så godt den første fødselen min, med Joachim. Ja, den var sinnsykt lang, og vond, men den startet av seg selv og jeg husker alt sammen. Jeg ble satt i gang med både Nora Sofie og Tomine, og jeg husker ikke siste del av fødselen med noen av de. Med Nora Sofie ble jeg jo lagt i narkose, og med Tomine gikk det så fort plutselig, at jeg var bortreist på lystgass i det hun kom ut. De mente jo selvfølgelig det var best for Tomine med tanke på at det gikk så fort, men det var kanskje ikke best for min psyke- min sorgprosess i forhold til Nora Sofie. Selvfølgelig Tomine sitt beste foran meg- null diskusjon.

Bak i hodet mitt surrer en tanke jeg liker så godt. Normalvektig, gravid, hyppige kontroller for min trygghet, spontan fødsel og jeg husker at h*n kommer ut. For den følelsen i det barnet kommer ut- den er faktisk helt fantastisk. Det går ikke an å beskrive, adrenalinet pumper sikkert til tusen, lykkerus, total velvære etter all jobbingen.  Å aldri skulle gå inn på et føderom igjen, det klarer jeg ikke å forsone meg med enda. 

Jeg hadde ordinær ultralyd med Tomine hos den private gynekologen jeg gikk til, det angrer jeg på i dag, jeg skulle ønske jeg var på sykehuset. Han er ekstremt dyktig, det var ikke det som var greien, men jeg skulle gjerne vært på sykehuset, sittet der med andre vordende mødre, latet som om jeg var lykkelig naiv jeg også.

Med Tomine hadde jeg ikke klart det, men nå.. Ja, kanskje ikke nå heller, men med alt litt mer på avstand og med all den tryggheten fagfolkene kan gi og vissheten om at det kan gå bra igjen, så tror jeg at jeg hadde klart det helt fint.


Og så. Idag har Tomine fylt 1 år!. Hun har alt blitt et år, tar sine første små forsiktige skritt, hun lærte å drikke av både flaske og tutekopp idag, fått sin 8. tann idag faktisk, og begynte forsiktig i barnehagen på mandag. Vi har en rolig tilvenning, veldig godt for oss begge, spesielt meg..;)

Såå stor er Tomine <3
 Mange fine tenner og veldig morsomt med mamma som har en post-it lapp i pannen..
 Joachim leverte alle suttene sine til Kaptein Sabeltann i sommer!
Joachim og Tomine får sitte på gråtass på Gøy på landet.. stas! 
 Bursdagsjenta i prinsessekjolen mamma laget til henne. <3
 To herlige barn som er så glade i hverandre <3<3
Snakkes plutselig igjen!

fredag 7. juni 2013

Min merkelige deja vu følelse..

11. Mai arrangerte jeg utdrikningslag for min kjære kusine.
På kvelden måtte jeg hjemnom å amme Tomine og legge henne. Tomine roet seg ikke helt da jeg la henne i sengen, hun begynner å klø og gni seg i ansiktet og da pleier jeg å ta hendene hennes og holde i hendene, da pleier hun å roe seg fort hvis jeg bare treffer riktig tidspunkt..;)
Men idet jeg strekker mine hender mot Tomines, får jeg denne merkelige deja vu følelsen, ikke en "deja vu" vi er vant med av typen, "oi, dette følte jeg at jeg har gjort før". Nei, det var mere som; "oi, dette kommer jeg til å gjøre igjen".
Men ikke at jeg kom til å gjøre dette igjen samme kveld eller alle de andre kveldene jeg legger henne, nei, dette deja vu'et var dødsrelatert. Jeg følte at dette ville jeg gjøre igjen, om mange mange år til når Tomine sin tur er kommet og jeg for lengst har gått bort.
Det var en overveldende følelse og sikkerheten var så sterk, jeg visste i det øyeblikket at jeg aldri noen sinne kom til å forlate mine barn.

I akkurat det øyeblikket fikk jeg vite, og jeg kunne si med 110% sikkerhet at jeg aldri noen gang kom til å forlate henne eller Joachim. Jeg vil alltid være med de, og mitt løfte om "alltid" ville gjelde deres "alltid" også..

Så deilig, så fantastisk, for en herlig trygghet.

Jeg håper det stemmer.

Skeptikeren i meg kommer alltid frem igjen, jeg vil jo aldri kunne ha noe håndfast bevis, jeg er jo bare nødt til å tro.. Og jeg liker fakta, liker håndfaste ting, derfor er det ikke alle ting som er like lette å tro på.. Men håpe, det gjør jeg så absolutt! Der troen kanskje kommer litt til kort, tar håpet over og dekker fullstendig!

Tenk så deilig. Aldri måtte forlate sine barn, bare skifte form.

Jeg håper så inderlig det stemmer. Jeg ønsker ingenting annet enn å kunne være en god mor her i livet for mine barn, å være deres støtte og trygghet. Tenk så godt om jeg kan fortsette å være dette etter at min tid har kommet, tenk så godt å kunne være tilstede resten av deres liv også. Og når deres tid kommer, tenk så godt å kunne møte dem, ta dem i hånda, være tryggheten deres, sørge for at i deres mest sårbare øyeblikk at de aldri vil være alene et sekund!

Jeg håper..

lørdag 18. mai 2013

Savn

Vet ikke helt hva jeg skal skrive... har tusen ting på hjertet, men når jeg setter meg ned blir det gjerne helt tomt.
En ting som jeg har følt mye på i det siste, er savnet over Nora Sofie..  Jo lengre tid det går, desto mer forventer folk at savnet mitt ikke skal være så sterkt, at jeg skal ha gått videre. Jo mere tid som går, desto mindre forståelse møter jeg.

17. Mai, var helt fin, kjempefin dag faktisk. Men det er i dag, når jeg tenker tilbake på gårsdagen at savnet blir så veldig sterkt. Jeg vil ikke pynte til 17. mai på en barnegrav! Jeg vil ha henne her hos meg! Jeg vil ha dette travle livet med tre små barn, et barn på vei ut av trassalderen, en midt i det og en som ikke helt skjønner så mye av alt enda!
Jeg vil ikke plante på en barnegrav, jeg vil ikke være redd for at noen går å gjør hærverk på graven, at blomstene visner og ser stygge ut uten at jeg får det med meg med en gang..

Jeg vil ikke. Men jeg må. Og når det er mitt barn som ligger der, min lille vakre engel, så ønsker jeg det. Jeg vil det, det er det eneste jeg kan gjøre for henne. Jeg vil plante de fineste blomstene hos henne, finne den fineste pynten til henne, tenne lys, bekymre meg for at noen uvitende unge ødelegger hos henne for "morro".. Det er ikke mange bekymringer jeg får ha for henne, men den om at noen skulle finne på å ødelegge hos henne, den vil jeg nok alltid bære med meg.

Gud som jeg savner henne! Min lille vakre jente. Jeg savner så å kunne holde henne, stryke henne over kinnet, studere henne, kjenne lukten hennes.
Det er så vondt at livet mitt fortsetter uten henne. Minnene om den lille kisten. Vissheten om at hun ligger i den lille kisten der nede i jorden, helt alene. Det er så #%¤"#¤ urettferdig!!! Det er så feil!

lørdag 20. april 2013

litt diverse og mye pappaperm..

Ja, det er veldig lite aktivitet her om dagene, og det må det nesten være i disse travle tider.

I sommer har vi hele tre bryllup vi er invitert i, veldig koselig med bryllup da, absolutt. Og i det ene har jeg fått æren av å være forlover, og det bringer jo også med seg litt arbeid. koselig arbeid da vel og merke, for alt er jo for at bruden skal få det så greit som mulig <3

Videre nekter jo fortsatt min lille tulle å ta flaske eller sutt.. Sutten er jo ikke så farlig, verre med flasken, ihvertfall mtp utdrikningslag og bryllupene og det faktum at pappaen skal ha sine tre måneder med pappaperm i juni, juli og august..
Merker jeg blir irritert på politikerne som trer pappapermen ned over hodene på alle. Og misforstå meg rett, jeg er absolutt for pappaperm og at fedrene skal få litt tid hjemme med barnet for å bli bedre kjent og et lite pluss at de får se hvor mye jobb det faktisk er.. Men, jeg skulle ønske de kunne fortalt meg hvordan man skal kunne amme hele det første året og samtidig flette det sammen med fars 3 måneder med perm. Jeg skal jo ut i 80% sommerjobb i turnus for å så være tilkallingsvikar resten av permisjonen hans.

Jeg kommer jo selvsagt til å gjøre alt jeg kan for å opprettholde ammingen så godt det lar seg gjøre, men prøve å forberede meg på at det kan ødelegge mye av de rutinene vi er inne i nå.
Og en annen ting, hvorfor skal det liksom være en dårlig ting at jeg ønsker å være mor og ønsker å være hjemme med barnet mitt så lenge som mulig? ønsker å være barnets første stabile tilstedeværende person gjennom det første året hvor enormt store ting skjer enormt fort.. Å jeg sier ikke her at fedre ikke er stabile og tilstedeværende, tvert imot. Min kjære er så absolutt det, stabil tilstedeværende og god far. Men jeg har bært dette barnet i 9 måneder, jeg fødte, jeg ammer, jeg er tilstede og tilgjengelig døgnet rundt. Hvorfor kan jeg ikke få lov til å ønske å være med min datter det første året uten å føle at alle andre syns jeg ikke unner far å være hjemme med henne? Helt optimalt skulle jeg ønske de heller økte permisjonstiden til 1 år og tre måneder, så det kan bli litt lettere for flere når og hvordan de vil at far skal ha sine 12 uker.

Egen opptjeningsrett til far hadde jo også vært helt fantastisk! For det er jo også helt teit spør du meg at far skal ha 12 uker(14 uker etter 1.juni/juli vel) men ikke har egen opptjeningsrett. Det skulle han jo absolutt hatt så lenge disse ukene faller fra hvis far ikke kan/ønsker å være hjemme. For det er det ikke alle fedre som ønsker. De finnes faktisk, og de skal ikke bli kjeftet på for det, for noen fedre er ikke dette noe de ønsker. det er jo akkurat som at det finnes mødre som ikke ønsker å gå hjemme med barnet i et år, jeg har møtt de også. Det er bare sånn det er, vi er alle forskjellige og har forskjellige ønsker og meninger, så hvorfor får vi ikke lov til å bestemme selv hvordan vi vil ha det?
Far er far og mor er mor. Sånn skal det være, kjønnsrollemønster er jeg imot å "viske ut". La far få være far og la mor få være mor. Og la familien få se på ønsker og behov selv.

Helt ærlig plages jeg virkelig av at Tomine ikke tar flaske og det snart bare er en måned igjen til jeg går ut i jobb i 3 måneder.. og i tillegg er hun veldig knyttet til meg og vil ofte bare roe seg hos meg. Jeg er veldig nervøs for å begynne å jobbe. Jeg vet hun vil være i fullstendig trygge, omsorgsfulle og gode hender, men jeg hater tanken på at hun kanskje vil grine mye den første tiden, jeg hater tanken på å gi fra meg kontrollen.. skulle ønske jeg vant i lotto, da kunne vi kost oss hjemme begge to med henne frem til barnehagestart, latt overgangen gå litt roligere og slippe å stresse med å prøve kopper og flasker for å få henne til å drikke av noe..

søndag 24. mars 2013

Å holde et barn i armene sine



Å holde et barn i armene sine,
høre pusten,
kjenne pustens lette bris mot huden.
En ubeskrivelig god følelse, men
det er ingen selvfølge.
Man kan ikke skjønne hvor fantastisk det er,
før man har holdt et barn i armene sine som
ikke trekker pusten.

Å holde et barn i armene sine som kikker nysgjerrig rundt.
Det ser deg,
smiler, ler og prater til deg.
En ubeskrivelig god følelse, men
det er ingen selvfølge.
Man kan ikke skjønne hvor fantastisk det er,
før man har holdt et barn i armene sine som
aldri får sett deg, ledd eller pratet med deg.

Å holde et barn i armene sine,
det gråter,
kanskje er det helt utrøstelig.
Det er ingen ubeskrivelig god følelse,
men likevel så utrolig godt,
sammenliknet med å holde et barn i armene sine som
aldri vil gråte.

Å holde et barn i armene sine,
kjenne varmen fra den lille kroppen.
En ubeskrivelig god følelse, men
det er ingen selvfølge.
Man kan ikke skjønne hvor fantastisk det er,
før man har holdt et barn i armene sine som
er kaldt.


lørdag 16. mars 2013

Vår prinsesses dåp :)

Vi hadde dåp 24.02, så blir litt forsinket dette innlegget, men sånn blir det jo bare når dagene går i ett..:)

Dåpen ble faktisk vellykket, og det imot alle odds, for på fredagen fikk Tomine øyebetennelse og på lørdagen fikk Joachim omgangssyken.. Så jeg så virkelig for meg at på søndagen så hadde ungene "bytta" sykdom og vi voksne hadde fått begge, men alle var friske og raske igjen! :)
Blid og fornøyd til tross for hovne øyne stakkar. <3
Noen av bordkorta mens jeg holdt på :)
 De dekkede borda
 Borddekkingen på vårt bord.
 Joachim's plass 
 Dåpslysa jeg laget til Tomine, alle rosa med forskjellige bilder på :)






 Lysa på gavebordet.. Glemte selvfølgelig å ta bilde av gavebordet, men.. 
 En av innbydelsene 

 Ferdig døpt :)
 Israelkake, farlig god så anbefales på det sterkeste :)

 Dåpskaken til Tomine :)

 Pavlova, note to self så nytter det ikke med kant når jeg må legge den på hodet på formen.....:P
 Gulrotkake
 Sjokoladekake :)
 Min lille prinsesse i dåpskjolen sin :)






Bildene ble litt i hytt og gevær, men det får nesten bare være.. :P
Tomine var ikke noe fornøyd med å skulle være i kirken. Et annet barn skulle døpes før henne, og da måtte jeg "fly" med Tomine for at hun ikke skulle grine så mens det andre barnet ble døpt.. Jeg fikk virkelig trimmet armmusklene mine da..:P Da det var Tomines tur, skrek og skrek hun og det var nesten så hun sluttet å skrike mens hun fikk vann på hodet, men bare nesten..;) Så resten av gudstjenesten satt jeg og Tomine på "gangen" så hun fikk spise og sove litt. :)
Man får virkelig kjenne hvor greit det er med sutt i sånne situasjoner, Joachim var det jo ingen problemer med å få til å ta sutt, Tomine vil ikke ta sutt overhodet..:P Jeg hoppet nesten i taket her om dagen da hun to ganger på rad tok 3-4 sutt på sutten, men så har det vært med den gangen å..:P

Uansett dåpen ble kjempefin, med masse god mat og gode kaker. :) Her fikk vi masse hjelp fra snille og gode familiemedlemmer som hjalp til med å lage alle den gode maten og kaker :):)

lørdag 9. februar 2013

Døden og spørsmål til dere som har sett døde mennesker..

Jeg har kanskje et litt vel sært spørsmål, men det var noe som poppet inn i hodet mitt her en dag og jeg lurer på om andre har sett/følt det samme?

Jeg syns det er forskjell på mennesker som akkurat har gått bort og mennesker som har gått bort for en stund siden, er jeg den eneste som syns dette? Og hva syns dere andre evt om dette? Hvis dere har sett et menneske som akkurat har dødd, syns dere h*n ser fredeligere/finere med en gang eller etter noen timer/dager?

Det er ikke så mange mennesker jeg har sett døde, og det er vel bare ett menneske jeg har sett både rett etter dødsfallet og da på syningen ved kistenedleggelse. Og det er ikke Nora Sofie, føler ikke det blir helt det samme med henne da hun hadde vært død i to dager da vi endelig fikk se henne for første gang.
Men det jeg vil frem til er at jeg har jo lest boken "sommerlandet" for en tid tilbake, og plutselig her om dagen begynte jeg å lure på om kanskje det var noe i det.. For i boken står det at når et menneske dør så tenker forfatteren at de da først går igjennom en mørk dal, hvor de kanskje gråter litt og er lei seg for å måtte forlate oss på jorden, men at det etterhvert blir mer lyst og at tristheten forsvinner og de kjenner mer og mer glede til det bare er glede.. Jeg syns mennesker stort sett ser mer fredelige ut når de ikke er "nydøde", er det bare meg som syns dette?

Dette med død og hva som skjer etter døden er egentlig et ganske vanskelig tema, vanskelig å vite hva man skal tro og hva man skal håpe på. Etter å ha lest ganske mye i "den dagen jeg døde" så har jeg begynt å tenke at vi har en sjel, og sjelen har utrolig mye å si på hvem vi er som mennesker, og når vi dør så skilles sjelen vår fra våre kropper og reiser "videre" eller hva jeg skal si..

Mange sier jo at å se døde mennesker er jo nesten som å se de sove, men det syns ikke jeg. Og det er ikke bare på grunn av de åpenlyse forskjellene som at et dødt menneske ligger helt i ro uten å puste, småbevege seg litt osv, men et dødt menneske, og da spesielt et menneske som har vært død en liten stund syns jeg ser ut som et "skall".. Essensen av det som var det menneske er borte, det er liksom bare utseende igjen. Det føles tomt å se på et dødt menneske. Når jeg sjekker mine barn enkelte ganger om kvelden før jeg går å legger meg, og selv om de ligger i sin dypeste søvn og puster så stille så stille så man nesten blir litt redd, så har det aldri vært som å se et dødt menneske, essensen av mine barn er der. Kanskje det er sjelen man merker? Og når man ser et dødt menneske merker man at sjelen er borte?

Jeg husker jo jeg hadde en gnagende uro, jeg turte ikke tenke tanken, men det var noe som var galt den morgenen Nora Sofie døde, og jeg hadde denne uroen før jeg begynte å drikke saft, spise sjokolade, legge iskalde ting på magen. Noe i meg merket at noe var forferdelig galt, men jeg hadde ikke en eneste tanke om at det var noe galt, og ihvertfall ikke noe så galt..

Nei, jeg vet ikke jeg. Som sagt, dette er jo et utrolig vanskelig tema og man vil jo aldri vite hva som skjer/ikke skjer før man dør selv. Men døden er så endelig, så jeg håper og krysser alt jeg har for at jeg og alle jeg kjenner får oppleve ferdig livet først.. <3
Da var helgens dype tanker fra meg over. :)
Ha en god og fredelig lørdag videre! <3

fredag 8. februar 2013

Personlige lys og nyinnkjøpt bok

Jeg har lenge hatt lyst til lage minnelys og andre lys. Har prøvd meg tidligere på å smelte inn servietter, men dette syntes jeg ikke var noe lett igrunn..
Så kom jeg jo over noen helt geniale ark på hobbybutikken her, noe som gjør at jeg kan lage helt personlige lys <3 Noe annet som er veldig greit med disse arka er jo at de ikke skal ta fyr når man brenner lysa sånn som servietter gjerne gjør..

Her er de jeg har laget til nå :)
Dette er de første lysene jeg laget, med arket fra hobbybutikken her, funket så fint som bare det :) På det ene lyset festet det seg ikke helt i det ene hjørnet, men det går jo bare å fikse med litt decoupagelakk. :) 
Så kommer lysa jeg laget med ark jeg fant på ebay og jeg må så at det virkelig er genialt med ebay. For istedet for et ark til 49,- på hobbybutikken fikk jeg 5 ark til rett over hundrelappen inkludert frakt :) :

Minnelyset til Nora Sofie <3 Har ikke med hele fremsiden på lyset i sin helhet da jeg måtte ha bilde av henne på. Nå klarte jeg rett og slett ikke lenger å bare bruke bilder av gravstøtten eller ultralydbilder, jeg måtte ha bilde av min lille engel på. Jeg valgte et bilde som var litt blurry i seg selv, da vi sikkert ikke klarte å holde kameraet nok i ro da bildet ble tatt, og det er et av yndlingsbildene mine av henne. Helt sikkert absurd for andre, da dette er et bilde av henne ferdig stelt i kisten. Men hun er så fin, så fredelig. <3
Skrev ut mange prøveark og korrekturleste mange ganger, men allikevel så jeg ikke skriveleifen før jeg hadde festet arket på lyset.. Uansett, denne teksten syntes jeg var så passende på minnelyset.. <3 "Let this light shine way above and wrap you tight in all our love" <3
 Baksiden på minnelyset til engelen vår <3 Elsker denne teksten også:
"Even the smallest of feet have the power to leave everlasting footprints upon this world"
 Og tre små lys til hver av mine tre små gullunger <3

Får bare beklage litt av kvaliteten på bildene, men de er rett fra instagram..:) Og hadde forresten ingen problem med at noen av arka ikke festet seg helt på lyset med arka fra ebay ;)

Til slutt kom jeg over en bok her om dagen som jeg bare måtte ha;

Ganske interessant bok som jeg vil anbefale til andre nysgjerrige mennesker der ute. :)

God helg fra meg! <3